med rørtang og skrutrekker

I går var det «våronn» i Eikelund. Det skulle rakes og brennes. En jobb jeg overhodet ikke finner givende. Derfor hadde jeg lagt en plan og dro ei skikkelig lekse. Men min lange utredning overfor kona, om hvor mange interessante edderkopparter som ganske sikkert skjulte seg under løv og vissengult gress, hvor ille det var at mange ville havne på bålet, og at vi kanskje skulle la rakinga være, bar overhodet ikke frukter. Her skulle rakes – basta! Plenen skulle være ferdig raket til sommerdagen, 14. april. Det var ikke annet å gjøre enn å kaste seg ut i det. For en uke siden hadde jeg ikke kunnet på grunn av et vondt kne, men det har bedret seg litt for mye til at jeg overhodet våget å nevne kneet som fraværsgrunn.

Men lykken sto den kjekke bi. Halvveis i gjøremålet så jeg kona legge i vei med trillebåra full av løv, kvist og gress. Reagerte litt på at dekket plutselig var så flatt, men det hadde sin helt naturlige forklaring. Da hun plutselig satte fra seg båra og løp inn etter urinprøveglass, for sekunder senere å komme med gaven, fikk jeg en aha-opplevelse. Ikke bare fikk trillebårhjulet forståelig nok tilbake sin rette form etter at blindpassasjeren ble fanget og løftet av lasset, men jeg tenkte at verden knapt har sett en større Trochosa-edderkopp. Den var enorm! Ei smellfeit og tung matrone. Jeg måtte inn å sjekke.

Almquist skriver at trochosadamene – terricola, ruricola og spinipalpis – blir hhv maksimalt 10,1 – 11,6 og 9,8 millimeter lange. Men her var det snakk om et helt annet kaliber. Jeg målte den til 14,5 – 15,0 millimeter! En sjekk i Roberts fieldguide viste maksmålene 14, 14 og11 millimeter. Altså var det ikke snakk om en verdenssensasjon, men like fullt et prakteksemplar. Og nå fikk riva fart på seg. Snart var vi ferdige, og endelig kunne jeg fotografere og beundre matronen i ro og mak. Etter en periode med timers venting når urolige, små mattevevere på 1,5 til 2,5 millimeter skulle fotograferes, da ved bruk av makroobjektiv med tre mellomringer, kunne jeg nå montere makrolinsa uten mellomringer, og attpå til måtte jeg trekke meg litt tilbake for å få med beina i billedruta. Og hun var relativt rolig den store dama. En fryd å jobbe med.

Men et problem gjensto. Hvilken trochosaart var det jeg satt og så på? Jeg tok et brukbart bilde med vehomikroskopet, men til liten nytte. De tre trochosaartene har nesten identiske epigyn, og ikke engang vulvaene har særlig variasjon. I hvert fall ikke når det gjelder terricola og ruricola. Men jeg måtte forsøke. Syntes ikke noe om å legge den flotte dama på sprit, men jeg bestemte meg omsider for å gjøre det. Ville se om det ikke skulle la seg gjøre å identifisere henne. Ikke minst fordi det kunne være en ruricola, og at registrering av ruricola-funn har en kartleggingsverdi. Et annet poeng var at jeg nå, etter å ha tuklet med å ta ut pittesmå epigyn av knøttsmå linyphiider, fikk noe skikkelig å stelle med. Istedenfor syltynne nåler, vurderte jeg nå faktisk å hente verktøykassa. Jeg kunne legge henne på rygg i fanget og plukke ut epigynet ved bruk av rørtang og skrutrekker. En sann fryd for en tidligere rørlegger.

Jeg fikk brukbare bilder av «pussa» gjennom stereolupa. Så alt tydelig i den. Men like fullt ble jeg usikker da jeg skulle sette navn på bildene. Var det en terricola, eller var det en ruricola. Jeg havnet under tvil på terricola men valgte å legge ut bildene på Edderkoppkrokens forum for kommentarer og innspill, og der står saken i skrivende stund. Blir spennende å se om ekspertisen kan trekke en konklusjon på bakgrunn av bildene. Hvis ikke skal matronen bli den siste Trochosa-hunnen som havner på sprit her i gården. Da får heller hannene få unngjelde fremover, da de tross alt kan skilles på palpene. Men jeg har et håp om at matronen kan identifiseres.

Advertisements

2 responses to this post.

  1. Posted by Glenn on 14.04.10 at 9:03 pm

    Hehe, mye rart kan skje i våronna! 🙂
    Artig historie med flott snert i.
    Trochosahunnene kan være røslige nå om våren har jeg sett. Vet ikke om de kanskje er fulle av egg? Uansett, ofte ligger de helt stille på underlaget, og med disse kamofargene er de ikke gode å se før de leer på seg. Da kan man nesten få seg en støkk, hehe… 🙂

    Jeg tør ikke tippe på hvilken av trochosaartene dette er. Til det syntes jeg epigynene er for like. Nesten litt ergelig at ikke Vårherre utsyrte dem med litt mer karakteristiske trekk nedentil… ;p

    Våronna i plenen ga iallefall en ny art for oss her. En flott Savignya frontata-hunn.

    Vi har også vært på ny tur i felten i dag, og funnet nye spennende arter. En av dem er helt umulig å finne match på foreløpig…

    Glenn.

    Svar

    • Jeg må nok heller satse på hanner og palper når det gjelder Trochosa- artene. Så langt har jeg kun funnet terricola her hjemme, så mye taler for at det er den. Synes også epigynet stemmer best med den, faktisk.

      Gratulerer med ny art igjen. Hadde tenkt å vente til den dukket opp på artsidentifisering med å gratulere, men du har vel mye å stri med. Mye å fotografere og mye å holde styr på. Og på toppen av alt kravler og kryper det overalt nå og fremover. Fin tid 🙂

      Magne.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: