edderkopper på trær

«Å befinne seg mellom barken og veden» kan være en utfordring mange ikke liker. Men det er på ingen måte en prekær situasjon for en edderkopp. Snarere tvert om. Mange av våre edderkopparter kan observeres på trær, og det er naturligvis flere gode grunner til det. Trærne huser et mangfold av små kryp som lever der permanent eller i perioder, og for edderkopper betyr det kontinuerlig tilgang på mat over hele året. I tillegg gir bark og området mellom bark og ved gode klekke- og oppvekstvilkår, godt skjul – blant annet for predasjon fra fugl og større edderkopper – , samt god isolasjon når vinterkulda kommer. For mange edderkopparter representerer trærne det ideelle habitat. Og for mange små ballonerende arter, vil trær være tilfeldige landingsramper. De fleste av disse artene vil oppholde seg i trærne kun en kortere periode, da deres habitatpreferanser er annerledes.

Grunnlaget for denne artikkelen, rapporten A review of spiders on tree trunks in Europe (Araneae), forfattet av bulgarerne Csaba Szinetár og Roland Horváth, baserer seg på nær 14 års undersøkelser og en rekke utenlandske publikasjoner og data. De har kommet til at 298 europeiske edderkopparter, permanent eller i perioder, lever på eller under bark. Et antall som utgjør cirka 25 % av Europas edderkopparter. For de som registrerer edderkopper er altså trær en svært viktig kilde, selv om mange av artene vi finner på trær også vil kunne finnes i bunnvegetasjonen i skogen.

***

Szinetár og Horváth opererer med tre kategorier for edderkopper vi finner på trestammer. Prosenttallet viser til hvor stor andel av de 298 ulike artene som finnes i hver kategori:

E = Real or exclusive bark-dwellers, 8% (ekte eller rendyrkede bark-beboere):

Arter som er spesialiserte for et liv på og under bark, og der populasjonen kan ha adulte individ hele året. Disse artenes tilpasninger til mikrohabitatet, kan i et evolusjonært perspektiv ha avstedkommet morfologiske særtrekk.

F = Facultative bark-dwellers, 27% (valgfrie bark-beboere), deles i to underkategorier:

  • F1 = arter som ofte observeres på bark/trestammer, 17%.
  • F2 = arter som mer sjelden observeres på bark/trestammer, 10%.

Arter som benytter trestammer, blad- og greinverk som typiske (men ikke eksklusive) mikrohabitat av permanent eller sesongmessig karakter. Dette er arter som også trives i bergsprekker og furete/sprukne veggmaterialer. Arter som bor/overvintrer under bark er også med i denne kategorien – arter som primært ellers holder til blant løvfall.

A = Accidental species, 65% (tilfeldige arter):

Arter som ikke har mikrohabitat i trær som sitt hovedhabitat, eller som mangler hovedhabitat (opportunister). De kan oppholde seg på trær i primært korte, men også lengre, perioder.

***

Det er ikke snakk om en koevolusjonær tilpasning mellom trær og edderkopper, selv om symbiotiske forhold eksisterer. Edderkopper spiser insekter og larver som kan skade trær, og de nyter selv godt av trær som habitat. Slik sett har de et gjensidig nytteforhold. Men ut over dette er det edderkoppene som ensidig har tilpasset seg treet som vertplante. Tilpasningen kan være morfologisk, fenologisk og fysiologisk, og noen av disse tilpasningene er følgelig visuelle.

En typisk morfologisk tilpasning, er kroppsform. Eksempler på slike, med flat kropp som er tilpasset det trange rommet mellom bark og ved, er Nuctenea umbratica (Araneidae), Philodromus margaritatus og P. fuscomarginatus (Philodromidae), samt Coriarachne depressa (Thomisidae). Eksempler på fenologisk tilpasning finner vi også hos de to nevnte Philodromidae-artene, Philodromus margaritatus og P. fuscomarginatus. Sistnevnte med en rødbrun farge som gir god kamuflasje på artens eksklusive vertstre Pinus sylvestris – vår viltvoksende furuart, mens P. margaritatus har en mørk farge som gir god kamuflasje på ulike treslag. Den viktigste, fysiologiske tilpasningen, er at mange av artene i kategori E er eurychrone (finnes både som adulte og juvenile hele året) eller diplochrone (to reproduktive faser årlig). Det å kunne reprodusere flere ganger årlig, muliggjøres ved at temperaturen under bark er relativt høyere og jevnere.

Innsamlingsmetodene har bestått av en rekke ulike varianter av Barber pitfall traps (fallfeller). Men en metode som fremheves som svært effektiv, om enn noe sårbar for tap ved tømming, er The corrugated cardboard trap. Fellen består av papp som er bølget på en side, og som festes rundt trestammen med den bølgete siden inn. Pappen fungerer i prinsippet som et ekstra barklag, ideelt for skjul, isolasjon og hvile. Problemet kan oppstå når pappen skal fjernes og overføres til en pose/beholder, ved at mange edderkopper lynkjapt stikker av. Det bør derfor være to eller tre personer om innsamlingen slik at det går raskt for seg. Jeg tenker at en aspirator/pooter kan være egnet for å fange rømlinger.

Advertisements

7 responses to this post.

  1. Posted by Glenn on 03.04.10 at 4:50 am

    Flott og inspirerende artikkel! 🙂
    Tenkte at å slå et kvitt laken rundt trerota før en løsna pappen ville gjøre underverker. 🙂
    Sto mye interessant i artikkelen å ta med seg videre av lærdom.

    Mvh Glenn.

    Svar

    • @Glenn

      Takk.
      Bra forslag med laken rundt rota. Tror nok denne metoden må forsøkes i løpet av sesongen. Viktig å få litt erfaring med ulike metoder. Kanskje finner vi noen smarte triks vi kan skrive om også.

      Magne.

      Svar

  2. Posted by Steinn on 02.11.10 at 10:24 pm

    Legg ut 2.5 meters lengder overlappende byggplast rundt trestammen og slå på greinene med en lang stokk e.l.

    Svar

    • Hei Steinn!

      Går ut fra dette er en metode du har forsøkt selv, med godt resultat, så jeg takker for tipset 🙂

      Magne.

      Svar

      • Beklager (meget) sent svar. Brukte plastmetoden da jeg fogget gran i.f.m. mastergradsarbeidet. 🙂 Lengden på plasten og en gitt overlapping ga et gitt areal slik at man kunne kjøre statistikk på funnene.

        Svar

  3. Posted by Steinn on 28.09.15 at 9:48 am

    Forresten, jeg brukte bobleplast i stedet for bølgepapp da jeg lagte «barkfeller». Pappen er for sårbar for fuktighet. Brukte to lag bobleplast, det underste laget med boblene utover, det ytterste laget med boblene innover. Utenpå det la jeg flere lag med sort plast (søppelsekk e.l.), surret alt sammen fast til trestammen. Fordelen her er at dyrene leger seg i mellom boblene, når du tar ned fellene har de små sjanser til å unnslippe. Bare å rulle de sammen og legge dem i separate brødposer e.l. Hvis du også her standardiserer størrelsen på fellene kan du kjøre statistikk på dette.

    Svar

    • Bobleplast høres ut som et godt alternativ. Ellers har jeg erfart at bølgepapp tåler ganske mye gråvær. Om jeg har latt fellene stå lenge eller det har vært en regnværsperiode, har jeg lagt et lag av plastfolie rundt – slik folie som kleber seg fast til seg selv.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: