fangstmetoder

Bruk av fallfelle

Selv om fallfellene i det store og hele er like, vil måten de benyttes på kunne variere noe. Det er fordeler og ulemper knyttet til ulik anvendelse. Den største forskjellen går på om fallfellene skal ha et par centimeter vann i bunn eller ikke. Pågår et forsøk over lengre tid med fangst av et stort antall edderkopper, der mange vil være av samme art og lett gjenkjennelige, kan det synes unødvendig å avlive alle.

I forsøksområder med stor dominans av en eller få lett identifiserbare arter, kan kanskje så mye som 80% registreres og settes ut igjen umiddelbart. Dersom gjenutsetting skjer i samme område, vil det naturligvis kunne medføre gjenfangst som påvirker det samlede resultatet. Men det er også slik at mange edderkopper av samme familie og slekt, men av ulik art, har tilnærmet identisk utseende. Sikker identifisering krever svært ofte nærmere undersøkelse som uansett medfører avlivning. Hver enkelt må vurdere hva som er best i det enkelte forsøk og beskrive metoden som anvendes.

Fellefangst gjennom årets ulike perioder gir også informasjon om når de ulike artene er voksne. Det er nyttig å vite, og en av flere detaljer det er lurt å notere ned. Jo flere detaljer man har om sine funn og fangster, jo mer komplett bilde får man av de ulike artene der man fangster. Noen ganger vil denne informasjonen være avgjørende viktig for identifiseringen.

Fallfellen bør ha en diameter på minst 60mm og en dybde på minst 100mm. (noen edderkopper hopper både høyt og langt). En våt fallfelle kan være noe grunnere. Glass eller plastboks med gjenger for skrulokk egner seg godt. Ved å ha dobbelt opp med slike fallfeller, en ferdig merket dublett for hver felle, kan man raskt foreta innsamling og utsetting av ny felle. Personlig liker jeg ikke glass i naturen, da både tamme og ville dyr kan tråkke dem i stykker og skade seg, men på enkelte lokaliteter vil ikke dette være et problem.

Fellen utstyres med tak når den utplasseres, både for å unngå at den fylles med regnvann og for å gjøre fella mer effektiv. Tak kan lages av hva som helst, enten man velger en bit bark, en bordbit, en stein eller også et plastlokk. Det viktigste er at taket holder seg på plass selv om det blåser eller regner kraftig.

For å kartlegge et område trengs flere feller. Her er det greit å lage seg et fast system for hvordan fellene plasseres i forhold til hverandre. Hvilken avstand det bør være mellom fellene, blir en avveining. Antall feller og størrelsen på forsøksfeltet, spiller da selvsagt en rolle. I et lite forsøksfelt kan fellene fordeles jevnt over hele feltet. I et større felt kan man velge ulike strategier. Enten å plassere ut serier av feller ganske konsentrert, med en eller få meter mellom hver felle, eller plassere dem enkeltvis med stor avstand mellom fellene slik at de fordeles over hele forsøksfeltet. Uansett strategi for utplassering, er det viktig å tegne seg en detaljert skisse over området der alle fellene er avmerket, samt gi hver felle et navn/kode. Uten god merking vil man lett miste oversikten, både under innsamling, identifisering og systematisering/arkivering. Gode merkerutiner og gode resultatskjema fra A til Å er helt nødvendig.

Våt fallfelle

Ved bruk av vann, og med en dråpe oppvaskmiddel i for å knekke overflatehinnen, vil edderkoppene drukne raskt. Det hindrer rømning fra fella, og det hindrer også at noen av de fangede dyrene angriper og spiser hverandre. Fallfelle med vann fungerer derfor både som en avlivningsfelle og en midlertidig konserveringsmetode. Den sikrer fangsten. Bruk av vann tillater også noe lengre tid mellom tømming av felle, for eksempel annenhver dag i stedet for daglig.

Bakdeler med vann i fellene, er at de hindrer gjenutsetting av edderkopper, og at de fjerner muligheten til å oppbevare juvenile og subadulte individ i et terrarium. Det er ofte slik at sikker identifisering kun lar seg gjøre ved å sjekke kjønnsorganer (epigyn og palper), noe som krever voksne, fullt utviklede edderkopper. Uten sikker identifisering av hele fangsten, mister den en viktig verdi når man bedriver kartleggingsarbeide.

Noen ønsker å ta vare på edderkoppene over tid ved å legge dem på sprit. Det kan være nyttig for å studere dem under lupen ved senere anledninger, gjerne også som hjelp når kommende fangster skal identifiseres. Det man da bør være oppmerksom på, er at når hannedderkopper som har ligget i vann legges på sprit, kan palpene svelle opp og deformeres. Det kan vanskeliggjøre identifiseringen.

Tørr fallfelle

En tørr fallfelle vil alltid være utsatt for rømning. Flere edderkopparter løper rett opp slette flater, og de vil derfor ikke bli representert i fangsten. Problemet med rømning kan i noen grad begrenses ved å benytte en ruseformet trakt i toppen av fallfella. Tørr fallfelle vil også kunne medføre intern predasjon; noen edderkopper har andre edderkopper på menyen. Tørr fallfelle krever hyppig ettersyn og tømming.

Det er flere fordeler ved å bruke tørr fallfelle. Edderkoppene kan settes ut igjen etter at fangsten er registrert, og de kan fotograferes levende med sitt naturlige utseende. Ukjente, subadulte individ kan også fôres opp i terrarium til voksenstadium og identifiseres via kjønnsorganer (epigyn og palper).

Noen arter er sjeldne fordi de stiller spesielle miljøkrav, eller også nyoppdagede arter vi mangler kunnskap om. De finnes gjerne kun på svært få og avgrensede lokaliteter. Skulle det skje at man starter fellefangst der disse holder til, er det viktig at de ikke beskattes mer enn høyst nødvendig. En løsning vil da være å fortsette undersøkelsen med særlig hyppig tømming av tørr fallfelle, eller uten bruk av fallfelle.

Materiale til felleproduksjon

Hva fallfellen lages av og nøyaktig hvordan den ser ut, kan variere. Her er det mange muligheter. Fallfeller (oppsamlingsfeller) som benyttes under aktiv fangst, der man rister eller slår på busk- og lyngvegetasjon, kan være alt fra en tom isboks til en paraply, eller for den saks skyld ei skyggelue. Feller som settes ut, kan gjerne lages av tomme brusflasker. Faktisk kan man lage alle de ulike fellealternativene som er skissert ovenfor av brusflasker. Ved å skjære av den konete toppdelen og vende den ned i flasken, har man alternativet med rømningssikring.

En annen og god fellevariant, er liggende brusflaske. Ved å benytte halvliters, eller gjerne også halvannenliters, flaske, der man skjærer ut et ovalt stykke på siden, skapes et bredt og effektivt fallhull. Ved å fylle litt sand, strø eller mose i bunnen, gis edderkoppene god tumleplass nedi fella, samt at de minste finner gjemme, noe som kan være positivt med tanke på å begrense predasjon og rømning.

Som nevnt er det viktig at fellene utstyres med tak over. Et tips er at man kan utstyre taket med ledegjerde inn mot fella for å øke fangsten. Ved å benytte relativt stiv plast (for eksempel sidene i 5- eller 10-liters plastkanner, eller pleksiglass) og skru dette fast til et trekors, der armene i korset gjerne kan stikke utenfor taket, har man bedret sine sjanser betydelig.

 

 

Plassering av felle

Fallfeller kan plasseres nær sagt hvor som helst. Men noen tips kan være nyttige for å gi bedre fangstresultat. Ledegjerder er et generelt og godt tips, enten fella ligger nedgravd i plenen eller i skogen. Plassering inntil en husvegg, bergvegg eller inntil steiner, gir naturlig ledegjerde, og edderkopper beveger seg ofte langs slike grenser. Ved og inntil trær vil det alltid være mat å finne for edderkopper. Her pågår nedbryting av bladfall, og mange ulike småkryp lever her. På myrer kan det skjule seg mange edderkopparter selv om du bare ser noen få ulveedderkopper. Kjøttorvmose og moser generelt, er tilholdssted for mange små edderkopparter. Her finner de både skjul og mat. Her kan felletaket dekkes til med mose, og det blir et fint og mørkt hulrom hvor edderkoppene lokkes inn. Ved å teste ut ulike feller og plasseringen av disse, oppdager man snart hva som fungerer best.

Sugeslange-fangst

Noen ganger trenger man en mer spesialisert fangstinnretning. Det kan være i situasjoner der en edderkopp forsøker å gjemme seg i barksprekker, nedi gress, eller mellom lyng og kvist. Her kommer man ikke tidsnok til for å kunne fange dem verken med spesialpinsett eller tradisjonelle feller. Da er det greit å ha en sugeslange for hånden. Det er et enkelt men finurlig fangstredskap. Man kan lage utstyret selv, eller man kan kjøpe det. Redskapet heter aspirator, og de ulike modellene koster fra snaut 100 til 130 kroner.

Aspiratoren fungerer slik at man suger i den ene slangen slik at det oppstår et undertrykk som trekker edderkoppen inn i boksen. Slangen man suger på, er av forståelige årsaker utstyrt med en sil under lokket. Her er en side som viser ulike typer aspiratorer, og som sier noe om forhold man bør være oppmerksom på.

Bruk av sold

Et såld er kjekt å ha for en edderkoppjeger. Mange edderkopper, særlig de små med kroppslengde mindre enn 2-3 millimeter, kan være vanskelige å se – men ikke nødvendigvis vanskelige å fange. Ofte holder de til på lyng, nedi mose og lav, eller også i tang og strø langs kysten. Ved å riste eller slå på lyngen, plukke fra hverandre mosen, laven, løvbladene eller tangen over et såld med oppsamlingsboks under (en tom isboks passer bra), risikerer man ikke like lett å miste edderkoppene. Flere arter benytter teknikken med å holde seg helt i ro når de aner fare, så det er først når de har ligget i boksen et halvminutt eller mer og begynner å røre på seg, at man oppdager dem. En liten edderkopptass på 1-1,5 millimeter er nesten umulig å se når den ligger urørlig. Dimensjonen på nettingen kan være ca 5 millimeter.

Plastboks og pensel

Av og til er det enkleste det beste. Et par plastbokser i lommen og noen i sidelommen på sekken, samt en liten pensel til å forsiktig børste edderkoppen inn i boksen, er greit å ha med seg – nær sagt alltid. Utstyret tar liten plass, det veier nesten ikke noe, og det er raskt tilgjengelig.  Man vet aldri når eller hvor en sjelden edderkopp dukker opp, så vær beredt. Urinprøvebokser er godt egnet.

Mange edderkopper trives innomhus, og mange holder til like på utsiden, så det å ha noen bokser stående klar, i kjelleren, på badet, på terrassen eller hvor det måtte være, kan også være lurt. Mange edderkopper er kjappe til beins, så innen man har hentet en kopp kan den ha gjemt seg. Dette enkle utstyret passer også om man bedriver nattfangst ved bruk av lykt. Nattaktive edderkopper henger gjerne og turner i en tråd eller vokter sitt spinn, og da er det enkelt å fange dem med kopp. Mørkejakt i skogen er spennende, og det er kanskje den eneste måten man kan fange enkelte arter på.

Ruglepappfelle

En metode som fremheves som svært effektiv, om enn noe sårbar for tap ved tømming, er The corrugated cardboard trap. Fellen består av papp som er bølget på en side, og som festes rundt trestammen med den bølgete siden inn. Pappen fungerer i prinsippet som et ekstra barklag, ideelt for skjul, isolasjon og hvile. Problemet kan oppstå når pappen skal fjernes og overføres til en pose/beholder, ved at mange edderkopper lynkjapt stikker av. Det bør derfor være to eller tre personer om innsamlingen slik at det går raskt for seg. Jeg tenker at en aspirator/pooter kan være egnet for å fange rømlinger. En lys duk rundt roten av treet vil gjøre det lettere å oppdage og gjenfange dyr som slipper seg ned.

Pappfella kan festes på ulike måter. Her er det benyttet plastfolie av typen som kleber til seg selv og gir pappen bedre beskyttelse mot vær og vind. Det kan være greit om fella skal stå lenge uten ettersyn. Metoden jeg har valgt er å stifte fast pappen. Det har vist seg at fella holder selv om det skulle komme et regnskyll eller to.

Når fella tømmes benytter jeg et hvitt, stort håndklede som legges rundt stammen under fella. Dette for å lettere kunne se og fange dyr som slipper seg ned. Forøvrig bruker jeg ei stor plastbalje som fella raskt legges over i når stiftene eller plasten fjernes.

En åpenbar fordel ved denne type feller er at de kan stå lenge uten tilsyn eller tømming. Dyrene kommer og går som de vil og påføres ingen skade. Det er snarere slik at de gis ekstra beskyttelse mot predasjon, f.eks. fra fugler. Regelmessig tømming vil likevel gi større fangst over tid siden edderkoppene oppholder seg under pappen kun i perioder. Vår og høst, tider på året med kalde netter og varme dager, vil forventelig gi best fangst når tømming skjer tidlig på morgenen eller sent på kvelden.

 

Slaghov

Bruk av finmasket hov kan gi gode fangster. Mange edderkopper sitter bokstavelig talt «høyt på strå», og på myrer og gressenger er dette en effektiv metode for å lete over større områder.

Etisk dilemma

Det vil alltid være etiske dilemma og uenighet knyttet til dyreforsøk. En viktig grunn til det, er at man ikke alltid ser verdien av forsøkene før i ettertid. Det kan være vanskelig å sannsynliggjøre at fordelene ved å holde dyr i fangenskap, merke eller avlive dem, er større enn de negative konsekvensene.

Det store paradokset i slike diskusjoner, er at bekymringene som vies dyrevelferden kun gjelder dyrearter høyt oppe i næringskjeden. Derfor sliter vi også med å ivareta artsmangfoldet, som er rikest representert nedover i kjeden. Og det er i et slikt perspektiv – et artsmangfoldperspektiv – forsøk med fellefangst på bl.a. edderkopper må ses. Vi må finne ut hva vi har av arter, samt hvor og hvorfor de trives eller trues.

Vi trenger gode referanser for senere forsøk om eller når arter er i ferd med å forsvinne fra vår fauna. Vi trenger mer kunnskap om samspillet mellom artene. Og vi må bli bevisste på hvilke ulike effekter menneskelig atferd påfører økosystemene, der småkrypene representerer en viktig brikke. Verdien av forsøk som gjøres for å fremskaffe slik informasjon, vil på sikt tjene både edderkoppene som dyregruppe og samfunnet, dersom informasjonen og kunnskapen tas i bruk av sentrale myndigheter og lokal forvaltning.

PS: Harald Løvbrekke, Kjetil Åkra og Glenn Halvor Morka  har bistått med tips og erfaringer til artikkelen.