høstjakt etter edderkopper

Forrige lørdag, 17. oktober, var en aldeles strålende høstdag i Bø. Og med veslefrøkna på besøk, veslefrøkna som ikke er så lita lengre, snart 10 år, ble det for oss besteforeldre å pakke stormkjøkken og pølsemiddag i sekken og ta turen til skogs. En siste utemiddag denne «sommeren» – kanskje. Så vi stabbet i vei mellom furu, lyng og kratt. Sola varmet i ryggen når vi kom ut på lysninger i skogen, alle blide og humørfylte, og det var kort og godt plystrevær. Bare kos.

Det har nå en gang blitt slik den siste tiden, hele denne sommeren, at urinprøvekopper, noen titalls små plastbokser, er klare for hånden når som helst (nei, det skyldes ikke prostataplager). En hel pose full i sekken og 3-4 raskt tilgjengelige i lommen. Og frøkna ba naturlig nok om plastkopper også. Et par i jakkelommen. Og lupe. Og en liten pensel vi hadde lånt fra skrinet med vannfarger hjemme, for å kunne fange små edderkopper på en skånsom måte.

IMG_1335

Full konsentrasjon. Her gjelder det å være stø på hånda.

 

Programmet hadde hun klart allerede før vi var vel framme. Hun ville montere stormkjøkkenet, og så skulle hun se etter edderkopper mens jeg varmet pølser. Og etter at vi hadde spist, skulle alle lete etter edderkopper. Det var omtrent slik jeg selv hadde tenkt det, og planen ble fulgt.

Jeg vil ikke påstå det krydde av edderkopper etter frostnatta, men vi fant noen tasser under mose og lyng, og iveren til frøkna var det lite å si på. Hun ville nesten ikke gi seg da jeg timer senere ymtet på at vi kanskje skulle dra hjem. Hvert funn hun gjorde ble høylydt annonsert. Hun var villig til å droppe Barne-TV til og med! «Må bare kikke under der, og der». Og så fant hun nok et lite kryp, og så ble det «må bare …». Vi var som grevlinger, rotet under alt som kunne løftes og flyttes på.

IMG_1331

Barn i aktivitet kan plutselig finne ut at de er veldig tørste. Så tørste at nesa kommer i veien.

 

Første turen hun fikk være med på edderkoppjakt, en sommernatt med hodelykt i en mørk og litt skummel skog, ante jeg at det ville slå an. Mye fordi hun fikk være oppe seint, og til og med være ute, i skogen, med egen hodelykt. Men hun er bokstavelig talt blitt giret på edderkopper. Vi kommer i hvert fall til å ha noe å finne på sammen i sommerhalvåret framover. Og hva er bedre enn å kunne dele hobby med barnebarnet. Ut på tur i frisk natur gir god kontakt. Det er gull verd.

Centromerus incilium 11

Vi fant også en art jeg ikke hadde fra før, en 3 mm lang Linyphiidae.  Det var morsomt.

 

Oppgaven min i vinter, blir å lære mer om edderkopper for å kunne lære bort. Kunne gi svar når spørsmålene kommer. Og jeg gleder meg til den dagen da hun klarer å finne ut hvilken familie og art edderkoppen vi finner tilhører. Altså må jeg også bli langt flinkere til det, noe som kan være et nitidig arbeide som ofte krever systematisk metode og stor nøyaktighet. Det handler i stor grad om tålmodighet – det å finne roen som trengs. Jeg har tålmodet og er nå i ferd med også å finne roen. Et par år til på baken, vil trolig gjøre en stor forskjell.

Advertisements

4 responses to this post.

  1. Fantastisk! 🙂

    Du skal se det blir en biolog av lilljenta?

    Tålmodighet ja, det er ingen tvil om at man må ha det i identifiseringen av de fleste edderkoppene. Har man kommet så langt at man kan plassere et individ i en bestemt slekt, er en på sett og vis berget på en måte. Da er antallet arter som «er igjen» ikke så forferdelig uoverkommelig. Men det kreves som du sier, roen. Brått tror man at man har løst mysteriet med identifiseringen, for så i neste øyeblikk oppdage at en har oversett en pigg eller et hår.., -og må begynne forfra igjen.

    Det er et detektivarbeid, ingen tvil om annet.

    Likte en setning jeg leste etsteds, -Å identifisere en edderkopp på fargen, er som å gjette et bilmerke på lakkeringen…

    Er sikker på at ungjenta kommer til å ta dette fortere enn oss gamlingene, og med tid og stunder bli ekspert på dette. Uansett, hun har en skatt i deg som kan fortelle og forklare om slike små, men viktige ting i naturen. Dine ord vil hun alltid ha med seg i livet, uansett hvilken vei hun går. Samtidig er det godt å kunne lære fra seg til noen som enda vil lytte. Før facebook tar dem, hehe…

    Tror nok du har rett i at en trenger et par tre intense år på å bli habil i edderkoppslektene. Blir sittende i vinter jeg også å pugge en formidabel haug med latinsk. 🙂

    Grattis med C. inciliumen, -den har ikke jeg funnet enda.

    Nunz.

    Svar

    • Takk for kommentar.

      Identifiseringen er et puslespill. Som fersk i gamet blir man virkelig satt på prøve, av og til mer enn man setter pris på. Men man gjør tabber og lærer etter hvert. Dessuten blir det desto mer morsomt når man knekker koden.

      Håper egen interesse for edderkopper utvikler seg videre og holder stand. Dette er ikke noe man kan legge bort i lange perioder og så ta igjen. For å komme videre, som vel voksen, kreves nok en viss kontinuitet. Det er et enormt materiale å skulle skaffe rimelig oversikt over.

      Likevel, det er vel med araknologi som med andre logier. Plutselig når man famler som mest, letter tåka. Man får en viss følelse av kontroll og mestring. I hvert fall håper jeg det blir slik. Og jeg håper frøkna også bevarer iveren og nysgjerrigheten for småkryp. Da har hun mye å glede seg over framover.

      Det blir lengre mellom jaktturene nå. Vanskeligere å finne edderkopper ute. Skal opp til et myr- og skogområde ved foten av Lifjell i morgen, men regner ikke med å finne så mye. Men man vet aldri, og man får ta turen som en trimtur, og eventuelle interessante funn som bonus.

      Gratulerer selv, med stor innsats og fantastisk mange interessante funn denne sommeren. Er vi heldige rekker vi en ny art eller to til før kong vinter slår til.

      Svar

  2. så artig da, å få være med ut på slike små eventyr 😀
    Jeg har ikke edderkoppdilla, men gleden over å finne noe ukjent og finne ut hva det er, den kjenner jeg. Jeg blir alltid begeistret over mystiske kryp i hagen, og jeg kan tenke meg at en liten person synes det er supergøy med sånnt som kribler og kryper (så fremt man ikke har skrekk naturligvis).

    Selv passerte jeg mine foreldre i blomster og plantekynne i ung alder, natursti var alltid latterlig enkelt for meg, jeg kunne alt av planter som ble spurt om 😀 (men man spør jo enkelt da) Synes det var litt stås å kunne mer enn foreldrene også naturligvis *ler*

    Svar

    • Hei Anne, og takk for kommentar.

      Eventyr er ordet. Og nysgjerrighet. Frøkna synes det er spennende med all slags småkryp, og hun har et avslappet forhold til dem – også edderkopper. Det er et godt utgangspunkt. Med lupe og håndbok som hun har fått, og etter hvert fotokamera, håper jeg jakten for å finne navn på småkryp og planter og lese litt om disse vil komme mye av seg selv.

      Angående natursti, kan man gjøre mye ut av det også. Ikke minst for å repetere navn og lettere lære å huske. Det var en god ide til våren og sommeren igjen kommer. Om vinteren går jeg nærmest i hi.

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: